En tidsreise.
Smil til verden og den smiler tilbake var noe av det jeg fikk høre som barn. Så jeg smilte, smilte og smilte…
Når menneskene rundt meg hadde det bra, så hadde Aja det også bra.
Naturlig nok ble jeg Dronningen av å få andre til å smile. Inni og utenpå.
Hvorfor var det egentlig så viktig for meg? Å få verden rundt meg til å smile?
Fra å være genuint smilende, glad og fri sveitsisk jente i tanker og hjertet, kom alvoret ganske fort da vi flyttet til Heimdal utenfor Trondheim.
Helt ærlig, så husker jeg ikke så mye av den perioden utenom at min kjære Grosspapi (bestefar) døde brått av lungekreft. Ikke så rart egentlig, han var en stilig mann av sin tid og hadde alltid sigaretten liggende i munnviken…
Jeg husker også at jeg måtte lære et helt nytt språk, så at pappa flyttet til huset ved siden av og så videre helt til Tromsø. Det var langt borte for ei pappajente. I tillegg lå jeg 4 måneder i gips fra midjen og ned på begge beina pga en stor hofteoperasjon. Jeg måtte lære å gå igjen da jeg var 6 år. Det var rett og slett en fysisk og psykisk tøff og vond tid.
Tårer, smerter og en følelse av ensomhet. En følelse jeg tror mange kjenner til.
Utenpå, så fortsatte jeg å smilte, selv om hjertet mitt ikke smilte like mye lengre.
Jeg var nok en følsom unge, men framsto sterk. Tapper var det jeg ble kalt, “Du er en tapper jente”, sa mamma ofte. Hun mente det bra.
Men jeg ville ikke være tapper. Det var bare min ubevisste, barnlige overlevelses-strategi. Jeg hatet det hver gang det ble nevnt. Er det ikke rart hvordan vi former livene våre som barn?
Lykken. Hvor fant jeg den? Jeg tror jeg alltid har hatt en egen kobling med det sanselige. Med det som lukter, smaker, med det myke og vakre. Jeg husker den deilige, koselige lukten av mammas nybakte brød.
Jeg husker også så godt det mystiske rommet innerst på loftet i huset vi bodde på Heimdal, huset som bestefaren min hadde bygget.
Der sto det bokser på bokser med duftende te-blader. Store bokser man kunne sitte på. Luktene som blandet seg med furu fra det lille avlukket på loftet. Bestemor hadde nemlig drevet Trondheims første te butikk. Det kunne jeg sitte, helt alene, i fred og smile for meg selv. Der var jeg lykkelig, fredlig.
40 år frem i tid. Jeg sitter med en gruppe mennesker i Fritzøe Suiten på Farris Bad, en av mine favoritt lokasjoner for leder-og team samlinger. Teamet ønsker bedre flyt, de ønsker effektive prosesser og de ønsker bedre kommunikasjon og ansvarsfølelse hos de ansatte.
Med andre ord. De ønsker å tune seg inn, selge flere varer, oppnå bedre resultater, og samtidig ha (super) fornøyde kunder.
Det er god stemning i gruppa. Litt spenning i luften i starten, men det er helt normalt og helt ok.
Lederen er åpen og nysgjerrig, teamet blir tryggere og tryggere på hverandre og etter 3 dager er gruppen full av nye innsikter, tillit, mye bedre forståelse av både seg selv og gruppa, litt lei seg for at dagene sammen er over, men klare og motiverte til å ta innsiktene og kunnskapen ut i praksis. Yes.
Vi fortsetter med jevnlige oppfølgings møter på nett i en periode, for å holde samtalen varm og for å kvalitetssikre prosessen. Det gir uttelling. I løpet av ett år opplever de signifikant vekst og teamet blomstrer.
Herregud, jeg vil heller dø enn å gjøre dette…
Jeg ligger og vrir meg i fysisk og mental smerte på et gulv backstage i et konserthus i Nederland. Jeg er så nervøs at jeg nesten kaster opp og gråter.
Jeg er midt i min Master of Music på Konservatoriet i Amsterdam og det er 5 minutter til jeg skal inn og spille HELE den utrolig fysisk og psykisk krevende fiolinkonserten til Johannes Brahms i D-Dur.
Jeg hører orkesteret varme opp på scenen, orkesteret tuner seg inn på stemmetonen fra oboisten, mens jeg står bak og skjelver.
Kjæresten er i salen, men det hjelper ikke. Jeg vil helst bli sugd inni det største sorte hullet i Universet. Einstein hadde visst rett om det der med sorte hull. Gi meg et nå!
Tilbake til nåtiden og til mitt kjære kontor. Jeg sitter med en kunde av meg, en Executive pent kledd i dress og blå skjorte. Han har høflig tatt av skoene. Hengt av seg jakka. Det er andre samtale og han er allerede “husvarm” og avslappet.
Han sier at det skjedde noe etter forrige samtale. Han har ikke følt seg så lett og glad på 30 år.
De problemene vi snakket om sist ift jobben, løste seg naturlig og det som er mest rart sier han, er at det har vært så mye bedre hjemme også.
Sønnen hans på 11, som vanligvis er innesluttet eller sinna, har åpnet seg og de har til og med hatt det gøy på fotballen sammen og koselig hjemme.
Utfordringene på jobb står i kø. I en slik stilling som han har, vil det alltid være endringer og nok av ting å ta tak i. Kunne jobbet 24/7 om han ville elle kunne.
Allikevel merker han en forskjell. Synes det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er, men dagene går lettere. Han blir ikke så sliten og merker han stresser (mye) mindre. Det han også ser er at han tar bedre avgjørelser når det koker. Han greier å ha et klart hode under press.
Han merker livsgnisten har kommet tilbake.
Klokken er 23.45. Det er sommer. Fuktig i luften. Varmt. Mørkt. Lyskastere sprer lys utover forsamlingen og scenen. Det er mystisk røyk på scenen som sprer seg utover poolen. Fingrene svetter, det er latter i luften og forventningene stiger.
Magne Furuholmen er der, Petter og Gunnhild Stordalen, beste Norske eventbyrået, Finansavisen, en herlig gjeng innflytelsesrike, flotte, vakre og glade kvinner og menn.
Jeg har rocket meg opp for anledningen. Skinnende bukser, sort korsett-topp og ville krøller i håret.
Jeg er spent, ganske så spent faktisk, men forskjellen er at jeg tenker ikke at jeg bare ønsker å bli sugd bort til et parallelt univers lenger.
Jeg har ikke kastet opp eller vært fylt opp av uendelig selvforakt heller, selv om jeg nå skal til å spille for mitt ungdoms idol i A-ha. Jeg skal spille for han lissom. Litt på hodet det der tenker jeg.
Så hører jeg inne i øret mitt: one-two-three, one-two-three. Der setter Vivaldi´s intense 4.de sats fra Sommeren i gang på anlegget og på mitt lydspor i øret.
Det er de mest intense 3+ minuttene jeg har opplevd. Jeg lukker øynene for å holde fokus, for der jeg står på høye heler, midt i det vakreste bassenget du kan tenke deg, ser jeg verten svømme ut i vannet på vei mot meg.
Hva skjer nå tenker jeg…
Bak meg danser dansere med flaggermus-lignende lysdioder og musikken går mot den avsluttende kadensen.
Verten har stoppet i vannet rett foran meg der jeg står og spiller og da jeg åpner øynene igjen, ser jeg rett inn i øynene hans, vi smiler til hverandre og skimter resten av forsamlingen noen meter unna. De klapper og er helt over seg. “Herlig”, tenker jeg. “Jeg klarte det”. Uten å være tapper, bare ved å være meg selv. Yey!
Jeg tror ikke det er mulig å virkelig ha dypfølt impact eller berøre andre mennesker med mindre det kommer fra et ekte sted inne i oss. Fra noe som peker på noe fundamentalt menneskelig, noe som kommer fra hjertet og magen, så vel som intellektet.
Når vi tuner inn på oss selv og omgivelsene våre. Da snakker vi.
Når jeg jobber med team, ledergrupper og 1:1 med Executives, er min oppgave å bevisstgjøre dette fundamentale i oss.
Det som er grunnlaget for all vår adferd, handlinger, gode og dårlige avgjørelser, impact, wellbeing, resultater, krisehåndtering, tillit.
Jeg elsker virkelig jobben min og livet mitt nå. Jeg elsker å se mennesker og bedrifter øke omsettingen og trivselen blant de ansatte. Jeg elsker også historien min. Hele paletten og alle menneskene som har vært en del av mitt liv. Jeg har lært noe av alle erfaringene mine, virkelig. Ikke alltid like godt og iallfall ikke enkelt, men dermed desto kraftigere vekst.
Jeg elsker å minne kundene mine på hvorfor de alltid har tilgang til den gode følelsen, uansett hvor rocky og vanskelige tider de går igjennom.
Jeg elsker å ta den menneskelige dimensjonen tilbake i business og vise til at det er de bedriftene som tør det, som også vinner på børsen. Det er nok av eksempler på det i dag og det rocker!
Når vi mennesker gjør det bra med oss selv gjør vi det også bra sammen og derfra er alt mulig.
Takk for at du leste og ta gjerne kontakt for en hyggelig samtale om du ble litt nysgjerrig på å lære mere om Tune In Labs og hvordan vi jobber.
-Aja